Snøgjerder er en gammel teknikk som har blitt brukt for å hindre at drivende snø skal legge seg på veger og jernbaner. Skianlegg som er vindutsatte har også brukt snøgjerder for å prøve å hindre at snøen i løyper eller heiser blåser bort. De kan også brukes til å samle drivsnø som kan brukes i løypene. Denne rapporten fungerer som en guide for hvordan skianlegg kan ta i bruk snøgjerder på mest effektiv måte. Rapporten er en del av SNÖRIK-prosjektet.
I denne rapporten går forfatterne igjennom hvordan drivsnø kan samles og hvilke parametere, utforminger og plasseringer av snøgjerder som er viktige for mest mulig effektiv snøinnsamling, tilpasset det enkelte skianleggs situasjon. I rapporten går man også igjennom tester av ulike utforminger av snøgjerder, både i vindtunnel og i felt, som er gjennomført i prosjektet SNÖRIK (Snøforskning og innovasjon over riksgrensen, et Sverige-Norge Interreg prosjekt).
Konklusjonene er at man samler snø mest effektivt med gjerder som har 40-50 % porøsitet, da et gjerde med høyere porøsitet (opptil 50 %) samler snø over et større område og totalt mer snø enn et gjerde som har lavere porøsitet. Dette påvirker hvor nært innpå langrennsløypene og alpinløypene en bør plassere gjerdene; et gjerde med lavere porøsitet kan plasseres tettere innpå. Et høyere snøgjerde kan samle inn et større volum med snø enn et lavere gjerde, men et høyere gjerde er også mer utsatt for vindens krefter. Gjerder på 1,5-2 meter tåler de fleste vindhastighetene dersom de er godt forankret.
Snøgjerdet bør vinkles 15 % fra vinden for å oppnå et mer stabilt og holdbart gjerde med tanke på vindens kraft, uten å miste effektivitet. For å samle mest mulig snø bør man tømme snøgjerdet for snø alt etter som, da fangsteffektiviteten går ned når det har samlet seg halvfullt med snø bak gjerdet. For å bygge et holdbart gjerde som ikke tar skade av vibrasjoner i vinden, bør avstanden mellom festepunktene på de horisontale plankene ikke være for lang. Alternativt kan en diagonal planke brukes på baksiden for å støtte opp.
