Hva skal til for at et idrettsanlegg skal være sosialt bærekraftig? En hvitbok fra Europarådet peker på tre forhold: at alle kan bruke anlegget, at det brukes godt og at det bygges og driftes miljøvennlig. Hvitboka viser at anleggene i flere europeiske land er rimelig jevnt fordelt, men at det finnes lite kunnskap om hvem som faktisk har tilgang til dem og bruker dem.
Om hvitboka
Hvitboka er skrevet av professor Remco Hoekman ved Mulier Instituut i Nederland, på oppdrag fra Europarådets idrettssamarbeid EPAS (Enlarged Partial Agreement on Sport). Den bygger på en serie ekspertmøter om kartlegging av idrettsanlegg i Europa. Utgangspunktet er den reviderte europeiske idrettspakten fra 2021, FNs bærekraftsmål og EUs grønne giv.
Sosial bærekraft defineres i hvitboka som lokalsamfunnets helse, trivsel og livskvalitet, og evnen til å tilpasse seg og fungere godt i fremtiden. Idrettsanlegg bidrar til dette fordi de er en forutsetning for idrettsdeltakelse og kan fungere som møteplasser på tvers av grupper.
Hvitboka ser på tre forhold:
- Tilgang: at alle grupper i samfunnet kan bruke anleggene
- Optimal bruk: at anleggene brukes mye og godt, både økonomisk og for å skape verdi for samfunnet
- Bærekraft: at anleggene bygges og driftes miljøvennlig og energieffektivt
I tillegg analyseres fordelingen av idrettsanlegg etter områdenes sosioøkonomiske status i Nederland, Danmark, Flandern (Belgia), Finland og England.
Funn
Anleggene er i hovedsak rimelig godt fordelt. I de fleste land har innbyggere i områder med lav sosioøkonomisk status like mange eller flere anlegg i nærheten, målt i antall anlegg per 25 000 innbyggere og avstand til nærmeste anlegg. Unntakene er typisk golfbaner, hockeybaner og utendørs tennisbaner, som ofte ligger i velstående områder. Lavstatusområder ligger oftere i byer, noe som delvis forklarer de korte avstandene.
Men et anlegg i nabolaget betyr ikke at alle kan eller vil bruke det. Hvitboka understreker at tilgjengelighet handler om mer enn en rampe for rullestol. Fysisk tilgjengelighet omfatter at alle kommer seg inn, kan bruke tilbudet, kommer seg trygt ut og forstår informasjonen på stedet. I tillegg kommer sosial og praktisk tilgjengelighet, som pris, åpningstider og om folk føler seg velkomne. Det finnes svært lite data om hvor tilgjengelige anleggene faktisk er. I Nederland har en egen tilskuddsordning for tilgjengelighetstiltak i idrettsanlegg fått svært få søknader.
Bruken av tradisjonelle idrettsanlegg går ned i Europa, mens flere trener i parker og på gater. Samtidig vet man lite om hvordan anleggene faktisk brukes. Dansk forskning viser et tydelig gap mellom timer som er booket og timer som faktisk brukes.
For at et anlegg skal brukes godt, må tre ting være tilpasset behovene i befolkningen: hardware (selve anlegget), orgware (aktørene som eier, driver og styrer det) og software (aktivitetene som foregår der). Underutnyttelse skyldes ofte en kombinasjon av interessekonflikter, anlegg bygget for bare én bruk, svak organisasjonskraft hos idrettstilbyderne, opplevd utilgjengelighet og begrensende regelverk og reguleringsplaner.
Anleggenes samfunnsverdi er vanskelig å tallfeste. En studie av tolv kommunale idretts- og fritidsanlegg i Sheffield fant likevel en sosial avkastning (SROI) på mellom 1,20 og 3,42 pund for hvert investert pund.
På energisiden har flere land tilskuddsordninger for energitiltak i idrettsanlegg. Oppfølging i Nederland viser at klubbene i hovedsak har investert i solcellepaneler og LED-belysning. Hvitboka konkluderer med at de enkle tiltakene er gjennomført, og at det trengs mer omfattende grep for å nå målene i EUs grønne giv.
Hva betyr det for norske anlegg?
Norge nevnes i hvitboka som et land der staten tar et tydelig ansvar ved å gi tilskudd til bygging av idrettsanlegg. Spørsmålene hvitboka reiser, er likevel relevante også her. For kommuner, anleggseiere og idrettslag peker hvitboka blant annet på:
- Involver målgruppene tidlig i planleggingen, for eksempel organisasjoner for personer med funksjonsnedsettelser. Kulturelle og religiøse behov kan ivaretas i utformingen, for eksempel gjennom skjermede områder eller egne tider for kvinner og jenter.
- Se på tilgjengelighet som mer enn fysisk adkomst: også pris, åpningstider, informasjon og om folk føler seg velkomne.
- Mål faktisk bruk, ikke bare bookede timer. Sensorbasert registrering kan være et nyttig verktøy.
- Planlegg for flerbruk, slik at anlegget kan fungere som en møteplass i nærmiljøet. Hvitboka anbefaler placemaking som tilnærming, der et rom blir til et sted folk ønsker å bruke og føler tilhørighet til.
- Se på muligheten for at anlegg også kan produsere energi, fordrøye overvann og styrke biologisk mangfold.
Til Europarådets medlemsland anbefaler hvitboka blant annet et høytnivåforum om tilgjengelige idrettsanlegg, mer harmoniserte data om anleggenes bruk, tilgjengelighet og bærekraft, samt videreutvikling av modeller for å beregne anleggenes samfunnsverdi.
Hvitboka er en kunnskapsoversikt og bygger på tilgjengelige data og erfaringer fra et utvalg av land. Fordelingsanalysene sier noe om hvor nær anleggene ligger, men ikke om hvor tilgjengelige de oppleves for ulike grupper.
Les hvitboka
Hvitboka kan leses og lastes ned i sin helhet fra Europarådets nettsider (publisert 12.09.2025)
