Bilde som viser sterk slitasje i Lofoten, med en sti bred som en motorvei

Hvordan redde naturen etter stor slitasje

Tilrettelagte stier - en bærekraftig løsning for å hindre slitasje?

Økt bruk av både fjell- og skogområder er gunstig for folkehelsa, men de seneste årene har man sett at den store økningen i bruk har gitt stor slitasje på naturen, samt at tidligere smale stier nå er blitt brede som veier. Finnes det noen løsninger på problemet, og hva er mest bærekraftig? Det skal vi gi deg svar på i dette verktøyet.

Naturen skal brukes, men hva skjer hvis naturen brukes for mye?

De siste årene, særlig drevet av koronapandemien, har man kunnet observere at stier som tidligere var smale og små, nå er blitt brede som veier. Dette kommer av økt bruk; brorparten av fotturister går der de ønsker, i stedet for på den opprinnelige stien. Slik ferdsel er svært skadelig for naturen, særlig i enkelte områder hvor naturtypen er sårbar grunnet lav rehabiliteringsgrad. For å reversere problemene har det nå blitt satt gang en rekke prosjekter rundt om i landet, der formålet er å gjøre stiene smalere, gjøre de i stand til å håndtere massiv bruk, samt å tilbakeføre naturen til slik den var. Men hvordan kan man gjøre dette mest bærekraftig? Naturen er allerede skjør i disse områdene, så ansvarsfulle inngrep vil være viktig. 

Friluftsorganisasjoner har et stort ansvar

Norge er et land rikt på både naturområder og friluftsorganisasjoner, som alle ønsker at naturen skal brukes mer for å bedre folkehelsa. For å oppnå denne målsetningen tilrettelegges det godt for turer, der disse skiltes, merkes og profileres. Det skaper god tilgjengelighet, men også økt bruk og slitasje på områdene. En undersøkelse utført av Norsk institutt for naturforskning (NINA) viste at skilting og merking av eksisterende stier førte til 30-50 % økt bruk av stiene (1). Med en så markant økning følger også et ansvar for å gjøre naturen i stand til å takle bruken, samt sørge for god informasjon slik at naturen forvaltes på en forsvarlig måte. 

Der man tidligere hadde fokus på å etablere flest mulig turer, har man de siste årene kunnet observere at friluftsorganisasjonene stadig tar mer og mer ansvar for å tilrettelegge for den økte bruken (2). På den populære turruta Besseggen har man etablert en "sherpatrapp" i den vegetative delen av ruta, etter flere år med kraftig slitasje. Andre steder har man laget gruslagte traseer eller plassert ut steiner slik at det dannes definerte traseer. Men fungerer slike tiltak i den grad at naturinngrepene kan forsvares?

Ferdsel kan fordrive sårbar vegetasjon og endre områdets fauna

Hyppig ferdsel, i dette tilfellet fottursime i form av tråkk og telting, medfører slitasje på vegetasjonen med sammenpressing av jordsmonnet som konsekvens. En slik slitasje medfører at arter med stor motstandsdyktighet mot mekanisk slitasje eller sterk toleranse overfor tråkk vil bli favorisert, og vil fordrive arter med lavere toleranse. Dette gir endring av områdets fauna: Sårbare arter forsvinner eller blir truet. 

Robuste arter kjennetegnes ved at de har stor evne til å spire fra eldre deler etter skade, hvilket innebærer at de for eksempel kan spire ut av en brukket stengel. I tillegg har slike arter gjerne stor formeringsevne. 

Kanalisering: et grep for bærekraftig ferdsel

En viktig faktor i problemene de siste årene, der stiene blir bredere og folk går der de vil, er at stiene er dårlig avgrenset - de har dårlig kanaliseringseffekt. Å få fotturismen tilbake på hovedstien vil av den grunn være et godt tiltak, men slikt krever naturinngrep. 

Kanalisering er et begrep som beskriver det å lede en folkemengde inn i et spor eller et eget område. I friluftsøyemed vil begrepet beskrive teknikker for å lede vandrere og andre fjellturister inn på avgrensede stier, slik at stiene beholder sin originale bredde. De seneste årene har en rekke kjente sier blitt kanalisert ved hjelp av ulike metoder, og i årene som kommer vil kanaliseringstiltak implementeres på enda flere stier for å begrense slitasjen. 

Selv om vandring over hele fjellsiden skaper stier brede som motorveier, gir kanaliseringstiltak store inngrep i naturen som må overveies. Er slitasjen så stor at det må anlegges grussti, eller holder det med en avgrenset sti? Et tilretteleggingstiltak vil også medføre økt besøk, og av den grunn bør man før ethvert tiltak også spørre seg om hvorvidt naturen, kulturminner, lokalmiljøet, næringsdrivende og andre interessenter tåler den økte aktiviteten tilretteleggingen sannsynligvis vil føre til.

Videre i dette verktøyet vil vi belyse behovet for tiltak, samt gi gode råd om hvilke tiltak som er mest hensiktsmessige for at naturen skal kunne tåle høy aktivitet framover. Verktøyet fokuserer på hvilket tiltak som bør velges. For praktisk informasjon om gjennomføring av tiltaket vises det til Miljødirektoratets veileder Stiskulen

Start med å kontakte kommunen

Selv om tilrettelegging og utarbeiding av stier kan være svært gunstig for slitasjen i naturen, må man også være varsom for at slike inngrep også kan gjøre skade. Av den grunn er det svært viktig at prosjekter igangsettes i samarbeid med kommunens miljøavdeling, da naturen består av en rekke små økosystem som lett kan ødelegges. Selv om tilretteleggingen gjøres i beste mening, bør prosjektet være skikkelig utredet før spaden settes i jorda, ettersom selv små inngrep i naturen kan få store konsekvenser for lokale arter og økosystemer. Tett kontakt med kommunens miljøavdeling vil kunne sikre at tilretteleggingen skjer på en naturvennlig måte. 

Det viktigste tiltaket: hold stien ved like

Hold stien ryddet og klar for ferdsel

En betydelig andel av all ferdsel utenfor de etablerte stiene kommer av hindringer som ligger på stien, som f.eks. trær som har veltet, gjengrodde partier, stein og andre mindre hindringer. Om slikt ryddes vekk, vil stien alltid være åpen, slik at ferdsel utenfor ikke trenger å forekomme. Mange av de brede stiene, eller villstier som har oppstått, har kommet av ubevisst ferdsel utenfor stien på grunn av nettopp hindringer. 

Ser du en villsti som har oppstått? Ta en vurdering av hvorfor dette har skjedd. Ligger det kanskje mye stein som vanskeliggjør ferdsel på stien? Dette bør i så fall fjernes, og villstien burde gjerne "sperres" ved å legge en hindring foran inngangen til villstien. 

Ha gode rutiner for å hindre vann

Rennende vann i stisporet er en vanlig årsak til etableringen av brede stier eller villstier. Dette kommer av at vannet eroderer bort jordsmonnet på stien, slik at stien blir ujevn å gå på. Da velger turgåere heller å gå i stikanten, da dette oppfattes mykere og mer behagelig. På den måten blir stien stadig bredere. 

For å unngå dette bør det etableres dreneringssystemer i særlig utsatte områder. Om disse vedlikeholdes jevnlig, sikrer de gode stier uten rennende vann. 

Du kan lese mer om gode dreneringsteknikker på sidene til Miljødirektoratet:

Miljødirektoratet - kontrollere vatn i stien

Steintrapp

Steintrapper blir stadig vanligere. Siden starten av 2000-tallet har det blitt etablert over 200 såkalte sherpatrapper i Norge. Dette er steintrapper bygget av sherpafolket fra Nepal. 

Bilde av en sherpatrapp i Tysnes. Her kan det observeres tydelige trappetrinn og god vegetasjon på sidene.
En sherpatrapp etablert til Tysnessåta. Etter stor slitasje over flere år valgte man å anlegge en steintrapp for å holde turistene på stien. Foto: Camilla Korsnes
​​​

Steintrapper bygges ofte i bratt terreng, både for å forenkle ferdsel i bratt terreng og som et grep for å ta vare på naturen. De siste årene har en rekke belastede stier blitt oppgradert med steintrapper, blant annet i Lofoten, Bergen og i Tysnes, slik bildet over viser. Tiltaket gir en robust og slitesterk overflate, og egner seg best til slitte stispor med mer enn 25 grader helning. 

En steintrapp er et stort naturinngrep, og det bør derfor evalueres nøye i forkant om hvorvidt det er behov for et slikt inngrep. I tillegg vil en steintrapp øke tilgjengeligheten dramatisk, og dermed også bruken av stien. 

Steintrapper krever kunnskap

Opparbeidelsen av steintrapper fordrer en del spesialkunnskap om trappebygging, da det er viktig at trappa etableres på en slik måte at folk velger å bruke trappa. Om trappa for eksempel har ujevne inntrinn og opptrinn, vil den være ubehagelig å gå i, og folk vil heller gå ved siden av trappa. Da gir etableringen ingen effekt, og slitasjen i naturen vedvarer. Av den grunn vil det være essensielt å hente inn spesialkompetanse om en steintrapp skal etableres. 

Fordeler

  • Gir god tilgjengelighet.
  • Gir en tydelig avgrenset trasé.
  • Gjør det lettere å forsere bratt terreng.
  • Gir økt bruk av naturen.

Ulemper

  • Steinstier og steintrapper består av hardt underlag, og kanaliserer derfor ferdsel dårlig, særlig for folk som går nedover. Folk trekker mot det mest behagelige underlaget, og av den grunn kan det observeres at folk går ved siden av trappene i stedet for på trappene. Dette gir voldsom slitasje og reduserer effekten av inngrepet. Terrenget på siden av steinene bør ikke oppmuntre til ferdsel. Dersom mulig, bør det legges ned steiner, busker eller andre hindringer som skaper dårlig flyt og dermed kanaliserer ferdselen til trappa. 
  • Underlaget er dårlig likt av både syklister og tyngre beitedyr.
  • Underlaget drenerer vann dårlig, og av den grunn kan det ofte observeres små bekker ved siden av trappeløpet.
  • Steintrapper krever transport av en betydelig mengde steinmasser, samt masseutskiftning for å gi et godt grunnlag. 

Steintrapper kan brukes der:

  • Terrenget tidvis er svært bratt, og det skal brukes andre tiltak i det slakere terrenget. 
  • Stien preges av svært høy slitasje, med vannerosjon eller tråkkerosjon (sterk slitasje på grunn av hyppig ferdsel).
  • Det er steinur.
  • Andre tilretteleggingsmetoder ikke er mulig på grunn av terrengets karakter.
  • Det forekommer svært høy ferdsel, f.eks. slik man har sett på vei opp Stoltzekleiven i Bergen.

Steintrapper bør ikke brukes der:

  • Stien vil gi større økning bruk enn det omkringliggende natur vil tåle. En steintrapp vil ofte øke interessen betraktelig, så naturen rundt må skjermes dersom en går inn for bygging.
  • Det mangler ressurser til vedlikehold.
Bilde som viser en opparbeidet sherpatrapp i et vegetativt området. Tiltaket har gitt langt mindre slitasje og har rehabilitert naturen.
Etter stor slitasje langs Kyststien i Ås, ble det i 2019 bygget en sherpatrapp for å kanalisere ferdselen. Dette har fungert svært godt: Naturen rundt stien har klart å hente seg inn. Foto: DNT Ås Turlag

Husk å benytte transportmetoder som ikke gir store inngrep, slik som minigravere, og heller ikke transportmetoder som gir store klimautslipp. 

Du kan lese mer om steintrapper på Miljødirektoratets side for stibygging: Miljødirektoratet - Stiskulen.

Oppdelt grussti

Oppdelt grussti, også kalt spaltet grussti, er en stitype som fungerer godt til å gjenoppbygge stier med stor slitasje som ligger i lett stigende eller bratt terreng. Denne stitypen kan med fordel erstatte steintrappa, da inngrepet er langt mindre, behovet for transport er redusert og dekket er mykere og dermed mindre belastende for føttene. 

Bilde av en oppdelt grussti, der en kan se at grusstien deles opp av steiner for å skape høyde.
Oppdelt grussti er en svært nyttig teknikk som gir et mykt og behagelig underlag, samtidig som stitypen er kanaliserende og forserer høyde effektivt. Foto: Miljødirektoratet

En oppdelt grussti er langt mer kanaliserende enn en steintrapp, det vil si at stien leder folkemengder godt. Slike stier tåler også en stor mengde vandrere, samt ridning, sykling og annen lignende aktivitet. I tillegg er oppdelt grussti bedre enn steintrapp for beitedyr. 

Fordeler

  • Mykere underlag enn steintrapper.
  • God kanaliseringseffekt.
  • Mindre naturinngrep enn hva steintrapper medfører.
  • Krever mindre transport av stein og andre materialer, ettersom stitypen baserer seg på bruk av stedlige steinmasser, og behovet for store steiner er lite.
  • Bygging lar seg gjøre uten motoriserte redskaper og uten transport av materiale.

Ulemper

  • Egner seg dårlig i svært bratt terreng.
  • Forutsetter gode dreneringsløsninger, slik at stien ikke blir til en bekk ved store regnfall.

Oppdelt grussti kan brukes der:

  • Kanalisering er viktig.
  • Stien går i sårbar natur som må beskyttes mot vilkårlig ferdsel.
  • Terrenget heller. 

Oppdelt grussti bør ikke brukes der:

  • Stien vil gi større økning bruk enn det omkringliggende natur vil tåle.
  • Det mangler ressurser til vedlikehold.

Du kan lese mer om oppdelt grussti, av Miljødirektoratet omtalt som spaltet grussti, via Miljødirektoratets veileder for stibygging: Miljødirektoratet - Stiskulen.

Avgrensing på svaberg og glatte fjellsider

Det finnes en rekke fjellområder i Norge, deriblant Trolltunga og Besseggen, hvor snaufjellet blir utsatt for svært stor trafikk. Dette gir dårlige vekstvilkår for sårbare vekster som fjellblomster, lav og mose; alle arter som gror sakte. I tillegg er snaufjellet ofte habitat for både reinsdyr og fugler, som alle trenger ro for å kunne leve. 

Av den grunn har det, blant annet på Trolltunga, blitt lagt ut steiner for å avgrense ferdselen, et tiltak som krever lite ressurser og transport, samt medfører små inngrep. 

Tiltaket går ut på å forme en sti av omkringliggende steiner, slik at det dannes en definert trasé i fjellområdet. På den måten kanaliseres turismen, da det føles unaturlig å tråkke utenfor grensen steinene danner. 

Bilde som viser fjellturister som går på en avgrenset fjellski.
Etter mye slitasje på stien til Trolltunga, der den stadig ble bredere og bredere, har Trolltunga AS de siste sesongene lagt ut føringssteiner som gir en avgrenset trasé. Foto: Trolltunga AS

Fordeler

  • Medfører små inngrep.
  • Krever ingen transport, da tiltaket baserer seg på omkringliggende steiner.
  • Krever langt mindre arbeid enn steintrapp og oppdelt grussti. 
  • Egner seg godt på svaberg og snaufjell. 

Ulemper

  • Fungerer dårlig i vegetative områder.
  • Fungerer dårlig i bratt terreng.

Avgrensing ved hjelp av steiner bør brukes der:

  • Naturen preges av stor slitasje på snaufjellet, og terrenget er relativt flatt.
  • Det er lite vegetasjon, slik at steinene som brukes synes godt.
  • Terrenget preges av svaberg og glatte fjellsider.

Avgrensing ved hjelp av steiner bør ikke brukes der:

  • Terrenget preges av mye vegetasjon.
  • Steinene vil gå i ett med øvrig naturtype.

Klopper over myrområder

Myrområder er blant de mest sårbare naturtypene, ettersom ferdsel synes svært godt og medfører stor slitasje på området. En rekke arter har myrområder som habitat, og myrene er også et viktig lagringssted for biomasse, karbon og andre naturgasser. Å bevare myrene er derfor svært viktig, og kanalisering av ferdsel er viktig i hyppig brukte områder. 

Myrområder kan skånes ved å benytte klopper, som er treplanker som legges over myra. Dette er et svært effektivt tiltak, ettersom det forhindrer at fotturistene blir våte på beina. Bruken av kloppene er dermed som regel høy. 

Ettersom myrområder er svært sårbare, kan naturinngrepet forsvares i de aller fleste tilfeller, så fremt det ikke forekommer i viktige beiteområder for rein, eller ligger i sårbare naturreservater. Tiltaket medfører også svært lite inngrep i naturen, og det er enkelt og lite ressurskrevende å opparbeide.

Klopplegging er særlig hensiktsmessig der det forekommer sykling.

Bilde som viser klopper plassert på en mye
Klopplegging av myrområder er et skånsomt og effektivt verktøy for å bevare myra, samt forhindre dype spor etter menneskelig ferdsel. Foto: Statens naturoppsyn

Klopper kan brukes der:

  • Kanalisering er viktig for å skåne naturen.
  • Det er myrlendt. 
  • Ferdsel foregår i våte og sårbare områder.
  • Det foregår sykkelaktivitet. 

Klopper bør ikke brukes der:

  • I bratt terreng der man kan skli på kloppene, slik at brukerne heller ferdes ved siden av kloppene. 

Vil du finne ut mer om klopplegging i myrområder? Besøk Miljødirektoratets side om stibygging: Miljødirektoratet - Stiskulen

Grave seg ned til berget

Et tiltak som har vist seg å fungere godt på Trolltunga, har vært å grave vekk jordmasser slik at man kommer ned på grunnfjellet. I stedet for å legge grus over vegetasjonen og lage en definert sti på den måten, fant man ut at det var en bedre løsning å grave vekk jordmassene. Jorden ble så transportert til andre steder det den behøvdes etter at jordsmonn var erodert bort. 

Bilde som viser at man har gravd vekk jord for å skape en definert sti
På vei inn til Trolltunga har man valgt å kanalisere ferdselen ved å grave seg ned til fast fjell. Dette har fungert godt der løsmasselaget er tynt. Foto: Trolltunga AS

Fordeler

  • Gir svært god kanalisering.
  • Jordmassene kan benyttes andre steder der de trengs.
  • Svært slitesterkt. 
  • Forhindrer nedtråkking av vegetasjon.
  • Erstatter tiltak der man f.eks. legger grus eller steinheller.

Ulemper

  • Drastisk naturinngrep der man flytter mye biomasse med liv og planter.
  • Krever større anleggsmaskiner.

Å grave seg ned til fjellet kan gjøres der:

  • Det er tynt lag med løsmasser over fast fjell. 
  • Det er stor slitasje på jordsmonn og vegetasjon, slik at tiltak må fattes.

Tiltaket bør ikke gjøres der:

  • Det er mye løsmasser som må graves vekk. Dette vil kreve store anleggsmaskiner, mye ressurser og mye masser som må omplasseres. 
  • Det forekommer veldig sårbar natur med sjeldne arter. 

Til slutt: Bør det tilrettelegges?

Slitasje på vegetasjonen er et sentralt spørsmål når det skal vurderes hvorvidt tilrettelegging av friluftslivet er nødvendig. Ulike vegetasjonstyper har både ulik grad av opplevelseskarakter og ulik toleranse for ferdsel. Av den grunn bør opplevelse veies opp mot slitasjetoleranse ved å undersøke følgende punkter:

  • Er opplevelseskvalitetene og nytteverdien av en slik karakter at det bør tilrettelegges, til tross for at tilretteleggingen medfører økt turisme?
  • Kan man redusere graden av tilrettelegging, eller er det nødvendig med store tiltak?
  • Kan det fungere med andre tiltak enn de som gir fysiske inngrep? F.eks.: kart, skilt og informasjon?
  • Inneholder naturområdet vegetasjonstyper som tåler lite tråkk/ferdsel, og er det i så fall fare for at vegetasjonen kan slites vekk dersom det ikke gjøres tiltak?
  • Kan ferdsel føre til erosjon, slik at inngrep kan forsvares for å forhindre dette?
  • Forekommer det slitasje spesielt i enkelte deler av året, slik at man kan begrense inngrepene til disse tidene?
  • Fines det planter eller plantesamfunn av en slik karakter at de bør skånes for enhver ferdsel?
  • Er det fare for at robuste arter kan komme til å ta over all vegetasjon dersom det ikke blir gjennomført tiltak?
Montasje som viser tiltak gjort ved Besseggen. Her var det før sterk slitasje, men etter at det ble etablert steintrapp er naturen langt på vei til sin opprinnelige karakter.
Etter voldsom slitasje over mange år ble det nødvendig å bygge en steintrapp i den vegetative delen av traséen over Besseggen. Dette har hjulpet med å kanalisere ferdsel slik at vegetasjonen nå er på vei tilbake til sin opprinnelige karakter. Foto er tatt av Statens naturoppsyn, og montasje er hentet fra Miljødirektoratets veileder for naturlig tilrettelegging.

Kilder

1. Vistad, Gundersen, Wold, Skår, Rybråten, Dokk. Effekter av å skilte og merke en eksisterende turrute [Internett]. Lillehammer; 2018 [hentet 07.04.2022]. Tilgjengelig fra: https://brage.nina.no/nina-xmlui/handle/11250/2478416

2. Den Norske Turistforening, Innovasjon Norge, Friluftsrådenes Landsforbund. Merkehåndboka [Internett]. Oslo; 2019 [hentet 08.04.2022]. Tilgjengelig fra: https://www.merkehandboka.no/wp-content/uploads/2019/03/DNT_Merkehandbok_2019.pdf

3. Selvaag, Sofie Kjendlie. Velkommen inn, men helst ikke overalt - En studie om kanalisering av ferdsel fra kjerneområde til ytterkant i Rondane nasjonalpark [avhandling]. Lillehammer: NMBU; 2017. Tilgjengelig fra: https://nmbu.brage.unit.no/nmbu-xmlui/bitstream/handle/11250/2450208/MasteroppgaveSelvaag10052017.pdf?sequence=1&isAllowed=y

4. Artsdatabanken. Slitasje og slitasjebetinget erosjon [Internett]. Oslo: Artsdatabanken; 27.03.2014 [oppdatert 22.12.2017; hentet 09.04.2022] Tilgjengelig fra: https://www.artsdatabanken.no/Pages/137952/Slitasje_og_slitasjebetinget_erosjon

5. Miljødirektoratet. Stiskulen [Internett]. Trondheim: Stiskulen; 20.08.2021 [hentet 09.04.2022] Tilgjengelig fra: https://www.miljodirektoratet.no/ansvarsomrader/friluftsliv/stiskulen/