I en studentoppgave fra NTNU ble et litteraturstudie gjennomført som viser hvilke desinfiseringsbiprodukter (DBP) som kan oppstå i svømmebasseng. Gjennom fordampning blir DBPene spredd til luften og pustet inn av badende og ansatte. I dette studiet ble helseeffekter som kan forårsakes av de enkelte stoffene kartlagt.
Sammendrag
Klor reagerer med materiale i vannet
Klor brukes ved innendørs svømmebassenger for å holde badevannet fritt for biologiske forurensinger. Men, selv om klor er en metode for å kontrollere nivået av bakterier, protozoer, sopp og virus, dannes det også desinfiseringsbiprodukter (DBPer).
Årsaken til dette er at kloret reagerer med nitrogenholdig og organisk materiale i vannet. DBPer vil dannes i klordesinfisert drikkevann, men i bassenget tilføres ytterligere reaktanter fra de badende i form av urin, sminke, svette, hudpleieprodukter, hudceller og hår.
Dette resulterer i øvrige DBPer hvor flere er merket å være både irriterende for hud, øyne og slimhinner. Noen er også merket for å være mutagene, genotoksiske og kreftfremkallende.
Hvordan eksponeres man?
Eksponering skjer via inhalasjon, dermalt opptak og oralt inntak. Hvilke stoffer de som oppholder seg i svømmehallen er eksponert for, avhenger blant annet av tilført vann, desinfiseringsmetode, effektiviteten til ventilasjonsanlegget, svømmehallens volum, vann- og lufttemperaturen, pH-verdien og antall badende i bassenget.
Det avhenger også av hvor den eksponerte befinner seg i bassenglokalet. Noen av DBPene er flyktige og diffunderer til luften, andre vil i hovedsak være i vannet eller i aerosoler i luften. Noen DBPer tas også lett opp gjennom huden.
Hva har denne rapporten studert?
I denne rapporten er det foretatt en litteraturstudie for å kartlegge hvilke DBPer som er knyttet til de ulike desinfiseringsmetodene og hvilke helseeffekter som kan forårsakes av de enkelte stoffene. Målinger gjort i tidligere studier varierer mye. Det er også store variasjoner i hvordan målingene er gjennomført og hvilke stoffer som er vektlagt ved de enkelte studier. Resultatene viser imidlertid at det er sterk korrelasjon mellom type kloreringsmiddel og hvilke DBPer som dannes i vannet og i luften.
Konklusjonen fra litteraturstudiet
Konklusjonen på dette litteraturstudiet er at krav til vannkvalitet og valg av rense- og desinfeksjonsprosess spiller inn på luft- og vannkvalitet i svømmehallen. Ulike desinfiseringsmetoder vil gi ulike forurensinger, både i vannet og i luften.
Det er imidlertid ikke bare desinfiseringsmetoden som vil spille inn for hvilke konsentrasjoner av biprodukter som er representert. Hygienen og aktivitetsnivået til de badende, pH-verdien og temperaturen i vannet, renheten og filteret i renseanlegget sammen med effektiviteten i ventilasjonsanlegget er også av betydning.
Forslag til videre arbeid
For videre arbeid anbefales det at rutinene for vannbehandling ved norske svømmeanlegg oppdateres. Dagens retningslinjer er utdatert og gir ingen god beslutningsstøtte for de som skal drifte og vedlikeholde bassengene. Dette skyldes manglende synliggjøring av hvilke biprodukter som er representert ved bruk av de ulike desinfiseringsmetodene sammen med at det ikke stilles krav til å måle den totale konsentrasjonen av trihalometaner (tTHM) i vann eller trikloraminer (TCAM) og tTHM i luft.
Helsefarene ved eksponering for den flyktige TCAM er godt dokumentert, og det bør stilles krav, både til akseptabel konsentrasjon og målefrekvens av dette stoffet i luften.
Det bør også tas målinger ved ulike høyder over bassenget for å kartlegge hvordan nivåene av kloramin (CAM) og trihalometan (THM) porsjonerer seg ved ulike høyder over badevannet. Ettersom svømmehallen både representerer en arbeidsplass, en treningsarena og en fritidsarena for publikum, kan det være hensiktsmessig å skille mellom hva de som arbeider i svømmehallen, de som er innom en gang i blant og de som svømmer regelmessig kan eksponeres for.
For å beskytte arbeidstaker, kan det være hensiktsmessig å utarbeide grenseverdier for åtte timers arbeidseksponering.
